Om Orienteringskartet

Orienteringskart gis ut av de lokale orienteringsklubbene. Det foreligger per i dag cirka 3.000 orienteringskart av ulik størrelse og målestokk rundt i Norge, og rundt byer og tettsteder er ofte store deler av skogsområdene kartlagt. Kartene er svært detaljerte, og de fleste oppdateres jevnlig. Høydekurver, stup og stein, myrsystem, bekker, stier, bebyggelse mv. er nøye synfart i terrenget, som regel på basis av spesialutarbeidede grunnlag.

Ved siden av å være godt egnet for turbruk, kan orienteringskart også være et godt hjelpemiddel:
- ved terrengbefaringer
- som grunnlagskart for planarbeid
- ved registrering av for eksempel kulturminner
- ved analyse av geologiske og kvartærgeologiske forhold.

De fleste orienteringskart klassifiserer terrenget etter grad av åpenhet/vegetasjonstetthet og er dermed også et aktuelt hjelpemiddel for vurdering av tema som viltbiologi, lokalklima o.l.

De kartene o-klubber gir ut, kan deles inn som følger (men det er ingen klare skiller mellom karttypene): 

Les mer om o-kart i kartbrosjyren her: kartbrosjyre2025-web.pdf

Brosjyren i høyere oppløsning ser du her: kartbrosjyre2025-trykk.pdf

Brosjyren kan f.eks. brukes til å presentere o-kart for kommuner og skoler.

Kontaktperson Norges Orienteringsforbund: ivar.haugen@orientering.no

Grunnlagskartet

Grunnlagskart blir i Norge, etter at hele landet ble lasermålt, utelukkende fremstilt etter laserhøydemåling, mens de fleste eldre kart ble laget med fotogrammetri.

Fotogrammetri
Tradisjonelt er kartgrunnlag fremstilt med fotogrammetrisk konstruksjon fra flyfoto. Flyfotograferinga bør skje mellom snøsmelting og løvsprett og når sola står på det høyeste for å være optimal. Kvaliteten avhenger av egenskapene til flyfotografiene, vegetasjonen, kartkonstruktørene og stereoinstrumentet/programvaren. Ved fotogrammetrisk konstruksjon må konstruktøren ofte gjette seg til hvor høydekurvene går. Konstruktøren stipler da ofte høydekurvenes forløp. Det er ikke uvanlig at

Laserhøydemåling
Laserhøydemåling (også kalt laserscanning eller LiDAR) foretas fra fly, gjerne med lavere flyhøyde enn for fotogrammetrisk kartlegging. Avstand fra flyet til punkter på bakken (og punkter i vegetasjonen) bestemmes, og dermed punktenes høyde over havet.

Vanligvis er 2 punkter per kvadratmeter tilstrekkelig for høydekurvene, men ved 5 punkter vil man også bedre kunne få frem skrenter, grøfter/bekker, og noen andre detaljer mye tydeligere.

Aktuelle alternativer for nykartlegging og revisjon.
I framtida kan en se for seg flere mulige grunnlag for orienteringskart. Her er noen eksempler:

Tidligere konstruksjon
Laserhøydemåling
Vegetasjonsdetaljer og annen situasjon
Omløpsfotografering med 3D høydeinformasjon: Dette er bilder med 50x50cm (eller mindre) pixel størrelse, hvor hver pixel har en x, y og z koordinat. De lagres på samme format som laserskanning, dvs som komprimerte LAZ filer, og de kan brukes til å oppdatere vegetasjons-overflater. https://mapant.no/ har allerede tatt disse i bruk for å lokalisere/oppdatere hugstfelt e.l.

Situasjon. Med situasjon mener man i kartsammenheng slike ting som vegetasjonsgrenser, veier, stier, kraftlinjer og bygninger.

VIKTIGE INFORMASJONSSIDER

Planer for flyfotografering og laserhøydemåling kan en finne: her - bruk fanen regionalt - der ligger fylkenes geodataplaner.

I tillegg må nevnes norgeibilder.no , der ortofoto for store deler av landet ligger ute. For enklere revisjon er dette et svært godt egnet hjelpemiddel.

Her er kan man også se på historiske ortofoto. Der kan man ofte finne mye nyttig informasjon f.eks. ved at man kan se steiner og andre detaljer på gamle hogstfelt.

http://geonorge.no har en ”Map Viewer” der en kan se på noe av det som finnes av offentlige kartdata (for eksempel ”Statens kartverk fkb_wms”).