Minneord til Bjørn Tveite fra idrettsvenner

En skogens mann er gått bort.

Over og under: Bjørn Tveite i aksjon i o-løypa.

Bjørn Tveite sovnet inn den 2. april etter å ha vært i dårlig form ganske lenge.

Bjørn var født i 1933 og vokste opp i Birkenes. Han kom til Ås til skogbruksstudier seint på 1950-tallet som løpertalentet fra Sørlandet. Men ved NLH fristet også revy og studentløyer. Ved Bodegaens runde bord på Studentsamfunnet var han å finne med gitaren. Aldri siden har noen hørt en stemme som så lett bar i et trangt, røykfullt lokale med skrålende studenter.

På Ås traff Bjørn Paula. De kompletterte hverandre og ble et markant par på Ås. Som vanlig var, ble det Skogveien og siden enebolig (atriumshus i Bregneveien). Det blir lett Håvard, Sjur og Tor av slikt. Siden kom enda en generasjon med Bjørn som bestefar med stor B.

Med Bjørn er en personlighet i orienteringsmiljøet borte. En som skapte ro og trivelighet der vi samlet oss før start. En som løp kvasst i skogen – og som etter målgang igjen skapte fred og hygge. Uten Bjørn på laget vil o-løperne i Ås være like nervøse som andre før start – og like ampre som andre etterpå.

Bjørn var en ekte «skogs-mann» og påfallende lite jålete. Han likte hverken moderne tommelkompass eller glorete tøy, og hadde klare prinsipper – med åpning for unntak. Bjørn skulle aldri løpe i old-boys klasser, og konkurrerte skarpt med ungdommen til han nesten ble 60. Bjørn ville heller legge opp enn å ha på seg halvbriller, luper og andre gubbe-remedier for kartlesing. Ved 70 røyk det prinsippet også. Det krevde planlegging og sleipe knep for å få mannen til å bytte sin kjære poplinsnikkers med Ås ILs nylontøy.

Bjørn likte ikke å stikke seg fram, og det var ikke bare lett for en fyr med et stort kroppslig talent, et usedvanlig intellekt og en kunstnersjel. Han kunne jo ikke noe for at han var blant verdens beste o-løpere i nesten 60 år, og at han løp Kadaverløpets 30 kilometer etter de 80. Han bare måtte prestere skogforskning med en grundig tålmodighet som få andre. Forsøkstrærne i fjellskogen var hans personlige venner. Som dem var Bjørn av hel ved.

Han måtte stundom nødes, men kom gitaren først fram, fikk man sørlandsviser og svarte danske ballader med stor stemme. I Bjørns bil brukte man hverken 2. gir eller radio.

Bjørn hadde en slags magnetisk evne til å trekke til seg unger. Han var morsom og viste ekte respekt for store og ikke minst små. Men først og fremst fantes det en aura av klokskap og ro rundt den lange mannen med det gode smilet. Slikt værer unger umiddelbart. Det er mange av oss som i tidlig barndom ble trukket nær Bjørn på den måten – og som ble der for livet.

Vår Bjørn var ikke farlig.

Det var bjørnen som gikk varlig.

Nå sover Bjørn Tveite.

Idrettsvenner i Ås IL og Ås-NMBU orientering

Håvard Steinsholt

 Nedenfor er det flere bilder av Bjørn Tveite: