Minneord Leif A. Karlsen

23.01.2019 Norges Orienteringsforbund

Formann i Norges Orienteringsforbund fra 1979 – 1983 har gått bort.

 

 

Leif A. Karlsen under VM 1978. FOTO: Hans R. Bakken


- Hans L. Werp -

 

Det tynnes i storskogen. Fra Fredrikstad kommer meldingen om at vår gode venn, Leif A. Karlsen forlot oss i helgen.


«Leif A» som han ble benevnt som – og som ble og var et begrep, var født 22. februar 1933. Han var den 9. formann i Norges Orienteringsforbund fra 1979-1983.


Av yrke var han skolemann og var stolt av det, han var medlem av Arbeiderpartiet og stolt av det, og han var en periode varaordfører i hjembyen. Jeg hadde den glede å være ansatt i NOF i perioden han var formann og fikk et godt forhold til ham. Før styremøtene kom han alltid innom, og forhørte seg om hvordan det gikk. Jeg stelte med kart- og tekniske spørsmål og det var han opptatt av som resten av fagområdene som angikk forbundet. Han var formann i Østfold O-krets i 1972 – 1973 og 1974. På tinget i Sandefjord 1975 velges han til nestformann under Reidar Birkeland. Han gjenvelges i det vervet på tinget i hjembyen i 1977.


I 1978 skulle Norge arrangere VM. Så skjer det at Reidar Birkeland blir syk og Leif A. må overta «VM-skuta». Nå var arbeidet i god gjenge under ledelse av Knut Berglia og Per Kristiansen, men det overordnede ansvaret hadde formannen.


I et intervju med undertegnede i 2009 sa Leif A. : «Ved Reidars sykdom ble jeg kastet inn i VM-arrangementet i Eiker/Kongsberg. Det var i utgangspunktet en ganske skrekkblandet opplevelse, men fikk betydning i mitt videre engasjement i norsk orientering».


Leif A. hadde vidd og en sjelden sans for humor – han hadde glimtet i øyet. Til meg så han tilbake på den spektakulære åpningen av mesterskapet, av alle steder i ærverdige Kongsberg kirke.


«Dette hadde selvsagt aldri gått i dag, men vi hadde domprostens velsignelse, han sa; Kirken ut til folket, og stor ble forundringen da Karlsen fra Fredrikstad steg fram på prekestolen, som står høyt på veggen – Karlsen var for anledningen iført den kledelige røde VM-busserullen».


Leif A. ønsket deretter de 17 deltagende nasjoner velkommen på deres respektive språk. Det holdt med en setning, men responsen var overveldende, hevdet Leif A. Applausen runget i kirkerommet.


Daværende Kronprins Harald overvar det individuelle mesterskapet fredag 15. september 1978. Leif A. var selvsagt i følget sammen med hovedkomiteens formann, Knut Berglia. I hjemmet i Fredrikstad hadde han et bilde av situasjonen: «Jeg pleier å si, legg merke til mannen ved siden av meg, han ble siden Norges konge!»


Det var slik han var og etter dette mesterskapet hadde Leif A. fått inspirasjon til å bli formann i NOF. Dette var moro, dette var flotte mennesker, han ville yte sitt bidrag. Han velges som formann på tinget i 1979 og gjenvelges i Trondheim i 1981. Det ble «Leif A. og Kåre» i fire år, for han forlangte å få med seg annen østfolding, Kåre Holt Hansen som nestformann. De ble et sterkt tospann i det som ble orienteringens storhetstid her hjemme. Litt uærbødig, vi var overveldende mange og vi vant – stort sett alt.

(fortsetter under bildet)

leif karlsen-tt-600.jpg

Leif A. Karlsen i klubbdrakta.

 


Men alt var ikke bare fryd. Orientering var blitt en så populær idrett at det oppsto konflikter med andre interesser. Da Porsgrunn O-lag skulle arrangere NM for junior 1981 på Levangsheia ved Kragerø, tok det «helt av» med grunneierprotester og avisskriverier. Det ble truet med rettsak og stenging av Levangsheia for orientering i 10 år.


Her kom politikeren Leif A. til sin rett. Partene må snakke sammen, sa Leif A. Det ble forhandlinger med de andre friluftspartene, men Leif A. og NOF var klare. Man kunne ikke fire på Friluftsloven. Mesterskap ble det og gemyttene roet seg i årene som fulgte.


Leif A. sto klippefast på det som var NOFs linje på denne tiden; den flotte balansen mellom bredde- og toppidrett. Det som hadde skapt suksessen for et forbund som hadde vokst fra å være ganske beskjedent til å bli et av Norges betydelige særidrettsforbund.


«Det skulle ikke være for mye av det ene – eller andre». Eliteidrett måtte ikke bli et mål i seg selv. Dette ga han uttrykk for på en underfundig måte på et orienteringsting. «Man måtte kunne få inn en del fete sponsoravtaler og skape bedre kår for toppidretten – og så videre», var ordlyden i flere innlegg. Leif A. tok’n elegant på hælen:


«Jeg donerer hermed 40 mål tyttebær på rot i Aremark til saken».


Dermed var den debatten avsluttet. Og vi fortsatte å slå svenskene. Men enkelte ganger holdt det
hardt:


I VM-stafetten i Sveits 1981 ble Sigurd Dæhli sendt ut på siste etappe med en enorm ledelse. Det gikk helt i «ball» for «Dæhlibakken», men omsider fikk han stemplet på siste post og ga seg utslitt i vei mot målseilet. Da oppfatter han NOFs formann, Leif A. som fektende sprinter langs oppløpet og hoier; «svensken kommer».


Kanskje var den største prestasjonen i Leif A.s sportslige karriere. For gullet ble reddet, om enn med nød og neppe.


Minnene er mange og bare gode om Leif A. Han var en hedersmann og ikke minst en betydelig idrettsleder som norsk orientering hadde den glede av å trekke veksler på.

 

 

leif karlsen-eh-600.jpg