Gullord og Kløvrud har levert sitt siste «Veivalg» i trykken: «Jeg kommer til å savne kveldsarbeidet for o-idretten!»

25.11.2022 Ivar Haugen

Etter 12 – 13 år – uten nevneverdig godtgjørelse – er det slutt for duoen fra Gjøvik.

 

Over: Tommy Gullord og Jens Olav Kløvrud med et utvalg utgaver av magasinet Veivalg foran seg.


I et lite hjørne beskjedent plassert i kantinen på Toppidrettssenteret sitter duoen som har fulgt toppidretten innenfor orientering, sammen med bredde og mosjon – tettest de siste 10-talls årene.

Jens Olav Kløvrud og Tommy Gullord summerer.

Da blir det som under årene i aktivt virke, som redaktører for Magasinet Veivalg - uten store ord eller fakter.

Litt i bakgrunnen.

Først av alt for dem er Norsk o-idrett.

Derfor har de frivillig etter at arbeidsgiver i henholdsvis Oppland Arbeiderblad (Gullord) og Dagbladet (Kløvrud) har fått sine daglige timer av journalistiske virke innenfor arbeidsmiljølovens regler tøyd strikken for egen del.

Og ikke minst strukket tålmodigheten hos familien, samt gått en meter - eller 10 ekstra for o-idretten.

De siste av døgnets timer, mens andre gjerne «scroller» Eventor etter attraktive konkurranser i fremtiden, eller går gjennom Netflix-katalogen etter en TV-serie som gjør det verdt å ofre nattesøvnen, har de tatt telefoner, smidd på formuleringer og redigert bilder - for å rekke deadline til Magasinet Veivalg.

Og der like o-interesserte jevnaldrende veteraner gjerne melder seg på veteran-VM eller liknende, har Gullord og Kløvrud måtte minne hverandre på å sikre seg akkreditering til VM – i egen ferie – fra jobben som journalist.

OL-medaljørene spaserer forbi, VM-medaljører i orientering er inne og hilser – nærmest ærbødig – i respekt for jobben duoen har gjort.

Selv ser jeg for meg at dette kan bli en skikkelig alvorsprat, hvor redaktørduoen endelig kan «snakke ut» og slamre med døren – til fare for en slarkete dørkarm, og slik at dørhengselen trenger faglig tilsyn etter behandlingen.

For jeg vet at behandlingen fra eierne – hos Media Digital - har vært stemoderlig, til tross for solid leveranse, forutsetningene tatt i betraktning.


Men det er bare å glemme, først som sist:


- Takk for moroa, skriver jeg i min siste leder, sier Jens Olav Kløvrud.

- For mest av alt har det vært moro, legger han til.

Gullord nikker samtykkende.

Vi har alle sett Erik Borg løpe karakteristisk rundt, for å ta bilder av alle på startlisten og arena. Han kommanderer gjerne medaljevinnerne til å posere etter hans ønske – og ber dem stå i ro og vente til han selv er ferdigsnakka med en annen løper på hans «liste» av intervjuobjekt for dagen.

Gullord og Kløvrud har jobbet i det stille og ettertenksomt. For vinklingen kan ikke være «førstemann til mål i vårens kraftprøve» når deadline er tre uker frem i tid.

Slik har det vært i 12 – 13 år, med stadig verre rammebetingelser:


- Da vi tok over, var det Erik Unaas sin «baby», og under Sport Media sine vinger, var det bra, sier Kløvrud.

Han startet som redaktør i 2009. Da var det 6 – 7 utgaver i året.

Gullord kom inn året etter, og siden har de gjennom 3 - 4 eierskifter delt på redaktøransvaret.

(fortsetter under bildet)

IMG_7338-kopi-600.jpg

Jens Olav Kløvrud oppsummerer.

Kløvrud har med seg et representativt utvalg utgaver som han strør over bordet.

Mer enn en liten distraksjon for journalisten – som allerede i utgangspunktet må klamre seg til notatene for å ikke falle ned i klisjeer som «En æra er over» eller «Takk for alt».

Anekdotene som kommer ramlende inn med tosifret antall Veivalg på bordet er også en berettiget fare for min egen konsentrasjon.

Det føles nesten som en utfordring, eller «felle» fra Kløvrud, på linje med når en løypelegger gir et kort kartlesningsstrekk til førstepost etterfulgt av et skikkelig utslagsgivende veivalgstrekk til andrepost.

Da er det lett å velge det enkle, men dårlige alternativet rundt.

Den røde tråden i samtalen er essensiell, så får jeg samle trådene etter hvert – som en Nordberg, Lundanes eller Benjaminsen når de summerer treningstimer etter 52 uker i aksjon.

Arenaen er oppstartsamlingen for landslaget – mot 2023.

Det passer bra, men at det er avslutningen for Gullord og Kløvrud er overraskende for alle landslagsløperne med hode innom og like ærbødige som takknemlige nikk i retning intervjuobjektene: 

- Jeg husker at Eystein Weltzien kom bort til meg på Gromløpet like etter at jeg hadde begynt som redaktør, og sa «du har vel ikke tenkt å bli sittende like lenge som han forrige redaktøren, sier Kløvrud.

Subtilt utsagn fra en ellers klarspråklig Weltzien, og når vi summerer blir det også noen år opp til Svein Kvalheims 20-tallet år i redaktørstolen.

Men der bergenseren i hvert fall til en viss grad kunne sette opp et budsjett i kroner og øre har det vært lite av den sorten for duoen fra Gjøvik:


- Jeg tror - i hvert fall de første årene vi jobbet med Veivalg – at den gjengse o-løper trodde dette var jobben vår, sier Kløvrud.

Han legger samtidig heller ikke skjul på at det har vært litt tøft å se at de på den svenske siden av grensen hadde «ubegrenset» av ressurser.

- Det er mange «saker» vi gjerne skulle gjort, som ikke har latt seg gjøre, sier Kløvrud – og eksemplifiserer:

- Som å dra enten til Sandnes, Bergen eller Trondheim, når det er der klubbene vi skriver om hører til.

- På grunn av manglende tid har det blitt mesterskap og NM for vår del. Gjerne godt hjulpet av bilder fra Det Internasjonale Orienteringsforbundet.

Det er klart det blir smått sammenliknet med Skogssport. Magasinet for o-idretten i Sverige, som gjerne har troppet opp på VM med 3 journalister i tillegg til fotograf.

- De siste årene har vi på grunn av pandemi og annet vært tvunget til å være hjemme også fra VM.

Gullord supplerer:

-Men o-løperne er såpass imøtekommende at vi har klart å løse det ved å prate med dem i ettertid.

(fortsetter under bildet)

IMG_7347-kopi-2-600.jpg

Tommy Gullord har mye å se tilbake på i tiden med Veivalg.

Imøtekommende og fleksibel må familien til de to også ha vært gjennom årene med journalistikk både i arbeid og på fritid.

Og det hadde ikke vært overraskende om fedrene Gullord og Kløvruds varme følelser og knallharde prioriteringer i o-idrettens tjeneste, hadde skapt vrangfølelse for det samme hos resten av familien, men Gullord-etternavnet figurerer i alt som er av (o)-idrett, både nasjonalt og internasjonalt.

Datteren til Jens Olav Kløvrud har også fått smake på journalistikken, med «feature-saker» i Veivalg på et nivå som må ha gjort Dagblad-journalisten stolt.

Hun har vandret videre i yrkeskarrieren.

Gullord og Kløvrud er også ferdig med sine. Da skulle det i utgangspunktet være modent for mer innsats for Veivalg. 

- Da jeg startet, var det meningen at jeg skulle gå ned til 80 % stilling i Dagbladet, men slik ble det aldri, sier Kløvrud.

Dermed ble det å strekke i alle døgnets ender, for å få full stilling i Dagbladet, familie og redaktørrollen i Veivalg til å «snurre».

- Den siste tiden føler jeg at vi har kommet med mange innspill på hva som skal til for å «ta det videre», forsetter han – og legger til at lite har skjedd hos eierne.

- Det har liksom ikke vært noen forståelse, supplerer Gullord.

(fortsetter under bildet)

IMG_7361-600.jpg

Duoen kan trygt se tilbake på mange år med solid arbeid.


Også blant dem som både burde forstå og kaste seg over magasinet, kunne engasjement og deltakelsen vært høyere.

-Jeg mener at om du kaller deg o-løper, bør du abonnere på Veivalg, sier Kløvrud - og adresserer problemet med synkende antall abonnenter.


- Det er åpenbart at det er mange flere som kunne abonnert, er den klare talen fra Gullord.

- Om en bare tar for seg startlisten i veteranmesterskapet og kontakter dem med tilbud om abonnement er en i hvert fall proaktiv og offensiv, fortsetter Kløvrud – uten å legge skjul på at dette forslaget er lagt fram for Media Digital, som er navnet på eierne.

- Deltar du i veteranmesterskapet, er du i hvert fall o-løper, understreker karen som har lagt egne ambisjoner om deltakelse her til side for å få på plass en omtale han selv kan stå til rette for.

- Kall gjerne abonnementet på Veivalg for en dugnad, eller hva du vil. Men uten abonnenter er i hvert fall Veivalg dødt. Og jeg mener at Norsk Orientering trenger et slik magasin, fortsetter han.

(fortsetter under bildet)

IMG_7349-600.jpg

Noen utgaver av Veivalg - som frister til å både ta en titt og lese noen sider.

Selv om det økonomiske aldri har vært en drivkraft for noen av dem, er det med mer enn litt rødme i kinnende de har vendt seg mot hjelpere og bidragsytere:

- Klart at det er krevende, på grensen til pinlig å spørre andre om hjelp når vi ikke har noe å tilby. Da gjør vi det heller selv, sier de – omtrent i kor.

Nå er det siste gjort, og utgaven som kommer i slutten av november 2022 blir duoens siste.

- All ære til det forbundet gjør i sine kanaler, men et magasin er noe eget, hilser de begge.

De har ordene i behold.

Jobben de har gjort har vært både en herlig og krevende balansegang.

Det er lett å gå i «lokalavisfella» når en kjenner alle på arena, startliste, samt foreldre, brødre og søstre i tillegg.

- En må være etterrettelig, understreker Gullord – som har en lang karriere i lokalavisen Oppland Arbeiderblad.

I 2013 måtte de stå i nettopp det: Verdensmesteren fra 2010 og 2012, Olav Lundanes, sa nei til å delta under VM 2013.
 

- Om vi ikke hadde tatt tak i saken, hadde vi ikke gjort jobben vår. Jeg mener vi løste det greit. Vi fikk fortalt og forklart hva som hadde skjedd. Begge sider i saken fikk mulighet til å uttale seg. At det til slutt var landslagssjefen som kanskje kom dårligst ut, kan vi ikke ha dårlig samvittighet for, sier Kløvrud.

- Det er umulig å ha den profesjonelle distansen i alle sammenhenger, for en blir omtrent følelsesmessig involvert. Men en må klare å distansere seg når det dukker opp slike ting, supplerer Gullord – og tar i bruk ordet som gjelder selv om det skrives på fritiden:

- Profesjonell distanse.


- Jeg føler at vi ikke hadde gjort jobben om vi ikke tok tak i de sakene, istemmer Kløvrud.


Ingen kan beskylde dem for tjenesteforsømmelse, men saker av denne arten kan en telle på fingrene.

- Da styret i Norges Orienteringsforbund la inn forslag om å utelate utledninger fra nasjonale mesterskap, er et annet eksempel, sier Kløvrud – og legger til at det var mindre infektert da styret selv erkjente dårlig forarbeid.

Gullord og Kløvrud har stort sett gjort etterarbeid på kvelds- og nattestid, for å rekke over alt:


- Jeg må innrømme at jeg kommer til å savne det å sitte på kveldene med kart og veivalg fra konkurranser, for å få det til å passe inn på sidene i magasinet, er ordvalget til Kløvrud.

Noe som tyder på at de har «hodet over vannet» når de gir seg:

- Jeg har ikke «brent lyset i begge ender». Vi hopper av før det, sier Gullord – og Kløvrud nikker bekreftende.

- Men jeg mener helt klart at et slikt magasin har livet rett, fortsetter sistnevnte.

- Vi hadde en del «spalter» som nå forsvinner, supplerer Gullord – og refererer da til «O-familien», «Hvor ble du av?» og «Klubben min».

- I den grad vi skal ha dårlig samvittighet, er det for at vi ikke har fulgt opp på nett og i sosiale medier. Men om det skulle vært aktuelt måtte vi hatt full jobb med dette og vært «på» hele tiden, er medisinen fra Kløvrud for at magasinet skulle kunne friskne til og ta steget inn i en ny æra.

- For egen del var det umulig kombinert med jobben i Dagbladet, da hadde jeg kommet helt i spagaten.

Medisinen han foreskriver hadde garantert skapt liv i pasienten. Faren nå er at Veivalg dør hen.

- Vi er også pinlig berørt når automatikken gjør at eierne sender ut såkalte nyhetsbrev med saker som er 3 måneder gamle, er ordvalget til Gullord.

Han adresserer da problemet; eiere uten forståelse.

Med avskjeden fra Gullord og Kløvrud kan det ikke være så vanskelig å lese budskapet – eller skriften på veggen:

- Vi har jobbet rimelig aktivt for å få noen til å ta over, og håper virkelig det blir en løsning på det, sier en ærlig Kløvrud.

 
For det finnes muligheter for Veivalg, men det kan være kroken på døren for Veivalg når Kløvrud og Gullord setter punktum med siste nummer i 2022.

Som med o-løpere som «aldri» legger opp, blir de nok heller aldri helt ferdig.

Det skal i hvert fall bli et skikkelig punktum, eller utropstegn til fra hver og en av dem:


- Historiens beste norske o-løper, sier Gullord retorisk.

Samtidig som han da også gjentar utfordringen som kommer over bordet – kanskje for å «vinne» betenkningstid.

Da Kløvrud i et intervju for et drøyt år tilbake lanserte samme utfordring overfor tidligere redaktør Svein Kvalheim, svarte Kvalheim med å liste opp en fra hver generasjon, før han måtte erkjenne at bysbarnet Jon Tvedt var den personlige favoritten.

Gullord har også vært med en stund, og kan dem alle på rams helt fra Magne Lystad.


- Jeg har Olav Lundanes på topp. Han er i en klasse for seg. Ingen over ingen ved siden, kommer det – etter noe forfjamselse, men kort betenkingstid.

Kløvrud har gledet seg til dette punktet i samtalen, og tar det mer på strak arm:

- Det er jeg helt enig i, sier han kjapt – og legger til:

- Vi har ikke det samme forholdet til Åge Hadler – og den generasjonen, som Svein Kvalheim har.


Når vi nærmer oss slutten, er anekdotene tettere og formen mindre stram. Gullord benytter muligheten til å «dra» noen Lundanes-historier:


- Han begynte med å vinne junior-VM med 5 – 6 minutter – som 18-åring.

Uten faktasjekk på kollegaens junior-VM historie, tar Kløvrud den litt mer kritiske rollen:

- Du kan si han aldri har vært noen sprinter, innleder han – før beundringen for perfeksjonisten fra Eikenos tar overhånd:

- Men om han ville, kunne han også vært god på sprint, sier Kløvrud.

- Du må også huske på at Olav, for han er Olav med de to redaktørene om det skulle være noen tvil det - har konkurrert i en tid med flere nasjoner i toppen enn hva tilfellet var for de tidligere norske toppløperne, supplerer Gullord.


Så prater de nærmest i munnen på hverandre om «kong Olav».

Kløvrud:

- Da han vant i Sveits i 2012. Det var stort. Han slo sveitserne på deres egen hjemmebane, bokstavelig talt. Han som ikke var noen «grusløper», han tok tak i nettopp det, og løp fra dem.

Gullord:

- Det er som da han før junior-VM i Australia fikk bestefar til å sette opp hesjestaur på tunet på Sunnmøre for å simulere sauegjerdene i Australia.

- Da er det ikke tilfeldig hvem som blir best, og ikke blir best.

Kløvrud:

- Seieren hans på VM i 2012. Den er nok det største.


De er samstemte, og det kommer i kor:


- Synd at han aldri lyktes med å vinne 3 gull i samme VM.


Han fikk tre ganger med seg 2 av sorten, både i 2016, 2017 og 2019.


- Det var ikke mange sekunder som manglet i 2016, sier Kløvrud.


Tiden er også gangen for å vinke farvel til de to som siden 2009 har identifisert med Veivalg:


- Vi har påbegynt historien om tidenes beste norske o-løper. Så om noen ønsker å fortsette på det, kommer det nesten litt drømmende fra Kløvrud.

 
Han og Gullord har omtalt med verdighet de o-løperne som har oppnådd sine drømmer de siste tosifret antall årene.
 

Selv har de gjort det umulige mulig – for knapper og glansbilder – i beskrivende tekst og illustrerende bilder.

Veivalg har glinset til tross for at det har vært ekstraarbeid ved siden av full jobb.

Nå står norsk orientering muligens uten et magasin.

Kløvrud – Gullord går ut i novembermørket med mange minner av store o-løpere og ditto prestasjoner.


Men det er ikke til å legge skjul på at etter utfordringen med historiens beste norske o-løper ble «kastet» over bordet, var det minutter hvor navnet Lundanes blandet med perfeksjon preget ordskiftet, før det helt til slutt ble noen anekdoter med Fosser.


Sistnevnte er allerede mer enn en anekdote i den internasjonale orienteringshistorien, og nå blir det andre enn «firmaet» Kløvrud – Gullord som skal få gleden av å følge hans fremferd i fortsettelsen av karrieren på vegne av den o-interesserte nordmann.


Gleden er vanskelig å se når Gjøvik-duoen poserer med et representativt utvalg utgaver av Veivalg foran seg.

Vemod er mer dekkende for smilene i de to ansiktene.


Jeg er mer enn litt imponert over det de har lagt ned og fått til, men prøver å ikke la det skinne gjennom blant glinsende «cover» av 10 – 12 ulike utgaver av Veivalg.


Konsentrerer meg på å få dem i fokus - for en gangs skyld - når jeg skal ta det som trengs av bilder.


Det er også slik dagen slutter.

Kløvrud gjør noe av det han kan best.

Tar bilder.

Denne gang av Kasper Fosser, som Årets o-løper i 2022.
 

- Jeg kan selvfølgelig sende deg bildene av Kasper (Fosser), for jeg har ikke brukt for det, sa han da han forsvant for kvelden.


Da var det på en måte definitivt.


Siste ord var både sagt og skrevet.

Kløvrud tok kamera over skulderen og forlot Olympiatoppen, skyvedøren lukket seg bak ham.

Ut i den mørke kvelden.

Det kan se mørkt ut også for fortsettelsen til «Magasinet Veivalg» uten arbeidskapasiteten til duoen Gullord og Kløvrud å støtte seg på.

 

Under: Jens Olav Kløvrud i aksjon. Foto: DR

c93f3a3b-8883-4c6d-bb03-5a1afb7df7a9-600.jpg