Debuterte i o-løypa som Frol-løper i 2019 – tok VM-medalje i Danmark i 2022!

06.07.2022 Ivar Haugen

«Eventyret Eef!»

Over og under: Eef van Dongen jubler etter VM-medalje på knockout sprint. I godt selskap på VM-pallen. Foto: WOC2022

453A6206-600.jpg


- Etter knockout sprinten kjente jeg en følelse jeg aldri har hatt tidligere. Det må være følelsen av å lykkes, sier Simon Jakobsson der han står på en dansk gresslette under VM i Danmark.

Det er et par dager siden knockout sprinten – hvor han fikk se sin adept – og samboer - Eef van Dongen – løpe inn til VM-medalje i knockout sprint.

Han prøver å sette ord på den reisen de to har vært gjennom sammen. Du kan se at tankene går i vei, mens han leter litt etter ordene.

De er på svorsk – for dette er en historie, eller eventyr, om en svensk o-løper og etter hvert o-trener, som fikk seg kjæreste fra Nederland.

Felles for dem var trangen til fysisk utfoldelse, men da de møttes var det langt til toppen av pallen i internasjonal toppidrett.

Den veien har de gått, eller sprunget, kjappere enn hva en skulle tro var mulig.

- Jeg sov godt – med smil om munnen – etter at Eef (van Dongen) hadde tatt bronsen, fortsetter «trener-Simon».

- Men det var verre natten før knockout sprinten. Da var jeg urolig. For jeg visste det var muligheter.


For det var ingen «høyoddser» med den nederlandske drakten i knockout finalen.

Tendensene hadde vært der – både under VM-samling i Danmark i fjor høst og – ikke minst – da hun tok sølv på det svenske mesterskapet i knockout sprint i vår – bare slått av Tove Alexandersson.

Ekspertene – i den grad de finnes i o-idretten – hadde nok nevnt henne blant et tosifret antall løpere med mulighet i forkant.

Dette etter de nevnte fremgangene, og som «trener-Simon» uttrykker:

- Vi visste at den fysiske kapasiteten var der, i tillegg har hun hode for knockout sprint.

Fysikken, hodet og taktisk klokskap tok henne hele veien fra kvalifisering via kvart- og semifinale – hvor de siste norske medaljehåpene forsvant ut – til finalen.

Der gikk jenta i den oransje-drakta like respektløst til verks som tidligere på dagen, og ble bare slått av verdenseneren Tove Alexandersson og den nye britiske sprintstjerna - Megan Carter Davies.


Men eventyret om Eef, fra landet med 5 orienteringsklubber og til sammen 450 aktive o-løpere, som er mest kjent for tresko, tulipaner og totalfotballen på 1970-tallet, starter noen år tidligere.

Det var i 2017 Simon Jakobsson og Eef van Dongen møttes da hun var på utveksling i Sverige under sine Masterstudier.

- Vi hadde felles interesse av fysisk aktivitet, og vi tok gjerne noen løpeturer eller gikk på skøyter vinterstid på frosne innsjøer.


Da ble en spire sådd og en flamme tent mellom dem.

En sier gjerne at veien til mannens hjerte går gjennom magen, men i tilfellet Simon – og mange av oss andre – ligger lidenskapen i å «dunke poster» i jomfruelig terreng.

- I ettertid har Eef (van Dongen) sagt at hun skjønte tidlig at om det skulle bli noe av relasjonen mellom oss, måtte hun begynne med orientering.

Dermed ble det nybegynnerkurs i orientering for Eef da hun var tilbake i Zurich seinvinteren 2018.

Om det var veien til Simons hjerte skal være usagt, men seinere i 2018 gikk i hvert fall ferden til Norge og Trøndelag for det som da var blitt samboerparet Jakobsson - van Dongen.

- Høsten 2018 kom jeg i kontakt med miljøet i Frol, noe som var veldig inkluderende og fint. Det ble da veldig klart for meg at jeg ønsket å løpe for dem i de store stafettene i 2019-sesongen, forteller Simon – som er orienteringsfostret i klubben Långhundra IF noen mil nord for Stockholm.


Før oppstartsamlingen I Frols satsing mot 2019-sesongen var Simon freidig nok til å spørre om samboeren – Eef – kunne få være med, til tross for at hun bare var nybegynner:

- De var – som vanlig får jeg nesten si – bare positive til det. Og etter det første møtet på samlingen, var det klart at Eef skulle løpe den lengste etappen på damelaget til Frol under 10mila i 2019.


Slik ble det også, og Eef var «bitt av basillen» - om det er lov å si etter at vi har vært gjennom en pandemi.

Simon og Eef begynte etter hvert å bli målbevisst i satsingen mot tidenes første rene sprint VM i Danmark i 2020.

Tidene til Eef på 3 000 meter nærmet seg 9-tallet mot slutten av 2019, og hun ble også uttatt til VM i Danmark i 2020 på tampen av 2019.

VM i 2020 ble flyttet til 2022, og Eefs første mulighet for å prøve seg internasjonalt i sprintorientering skulle bli i 2021-sesongen.

EM i Sveits ble debuten.

Trygt, og hjemmebane, for en som har bodd og studert i Sveits.

Men fremmed med coronapandemi og testregime for å holde corona på avstand, kombinert med alene i sitt første møte med internasjonal toppidrett.


Med fly fra Trondheim til Zurich, og deretter på sykkel – for å unngå smittefare på kollektivtransport – til EM-byen Neuchâtel.

(fortsetter under bildet)

Eef van Dongen_sykkel_EOC2021.jpg

Eef sitt transportmiddel under EM i 2021.

I nyinnkjøpt oransje t-skjorte var hun ett fattig sekund fra å ta seg inn blant de 12 beste i heatet og videre fra kvalifiseringen under knockout sprinten.

Den individuelle sprinten to dager seinere ble mer en nyttig erfaring enn stor prestasjon.

Uansett ga det første møtet med den internasjonale o-idretten mye motivasjon til videre trening mot VM i Tsjekkia seinere på sommeren.

Der var Eef en del av IOF Clinic sitt opplegg, en ordning som gir mindre o-nasjoner mulighet til å delta på VM – samtidig som de får opplæring og instruksjon i løpet av VM-uken:

- Da trente vi ganske målbevisst – også mot skogsdistansene – for det er et av premissene om en er med på IOF Clinic, at deltakerne skal løpe alle distanser på VM.


Eef løftet seg som skogsløper i det krevende tsjekkiske terrenget, men selv om hun både kom til mål på den detaljrike mellomdistansen og hadde betinget suksess på langdistansen, var det ingen tvil om at sprinten var hennes distanse.

3. plass i sitt kvalifiseringsheat ble fulgt opp med en 16. plass i finalen  – i sin aller første VM-start.

Sprintfinalen under VM i 2021 var faktisk første gang Eef løp med GPS på ryggen for «tracking», og det var bare Andrine Benjaminsen – på 10. plass – av de norske jentene som var bedre enn Frol-løperen denne dagen under VM i Tsjekkia.

- Det var en fin prestasjon, men nå har vi et helt annet fokus, sier samboer og trener Simon.

For da målet om VM i 2020 ble flyttet til 2022, skjøv det også på målbildet til duoen som etter vellykket 2021-sesong flyttet til Västervik i Sverige – hvor satstingen på o-idretten – og i første rekke sprint fortsatte – med uforminsket – eller kanskje vi skal si økt – styrke.


Klubbadressen ble byttet fra Frol til Västervik – hvor de har en satsing på dameløperne – og Simon fikk formalisert sin trenergjerning:

- Jeg jobber nå som trener i en 50 prosent stilling i klubben.

For mange år tilbake var han en lovende juniorløper i Långhundra nord for Stockholm, med tanker og ambisjoner om junior-VM:

 

- Som junior hadde jeg noen drømmer og mål som jeg ikke fikk mulighet til å realisere.

Skader stoppet egen karriere, men nå kan han – som trener – få oppleve drømmene til sin samboer bli virkelighet.


Eventyret om Eef sin ferd fra nybegynnerkurs i 2018 via sin første sesong som o-løper i Frol-drakta i 2019 til målbevisst satsing fra 2020-sesongen til VM-pallen i 2022 er unik.


Allerede da hun sto på start i finalen hadde hun tangert Nederlands beste VM-prestasjon gjennom tidene; 6. plassen til Jonn Are Myhren – som er fra Arendal og orienteringsfostret i IK Grane – fra mellomdistansen i Ukraina i 2007.

Myhren var tekniker med sin force i detaljert kurvebilde, Eef har en helt annen «støpning»:

 - Både jeg og hun vet at det er knockout sprinten som er hennes øvelse. Vi trener også på det, da er det jeg som «pusher» og gir henne «pasing».

 

 - Den individuelle sprinten blir noe annet. Der er har hun ennå ikke de ferdighetene som skal til for å være med helt i toppen.

Da kan duoen leve med at VM i Danmark endte med 21. plass til Eef i denne øvelsen.

I den store sammenhengen blir det en parentes når hun fikk med seg bronse fra knockout sprinten i sin andre sesong på den internasjonale arena, og ikke minst bare fire år siden hun startet med o-idretten i det hele tatt.

Så vil tiden vise hva hun – sammen med samboer, trener og mentor – Simon – kan få til når vi kan legge ytterligere fire år på utviklingen.


Om det var VM-2024 eller VM-2026 som var målet har det versert ulike versjoner av fra dem, men de var smilende og samstemte i at VM i Danmark var en suksess.

Så vil tiden vise om Eef kan ta ytterligere steg.


453A6117 (2)-600.jpg

 

IMG_0438-600.jpg