- Artig å tenke på at de er like aktuelle nå som for 40 år siden

10.06.2016 Ivar Haugen

Norske Kjell «Stakan» Staxrud er postbeskrivelsens far – revolusjonerte o-sporten med IOF-symbolene.


 

- Historien om postbeskrivelsene starter for mer enn 40 år tilbake. Den er både lang og komplisert, innleder Kjell «Stakan» Staxrud.

Men vi er ved kilden, Kjell «Stakan» Staxrud er æresmedlem i Oppsal IF, og har jobbet mange år for o-idretten både i Norge og internasjonalt.

Og når det gjelder historien om tilblivelsen av postbeskrivelsene, har han førstehåndskunnskap.

- Jeg skulle presentere saken med symbolene under et styremøte i Det Internasjonale Orienteringsforbundet (IOF) i det som den gang var Tsjekkoslovakia i 1975. Jeg var innkalt som formann i det som den gang hadde navnet Teknisk komité.

Dette var altså vinteren 1975 i Jicin – en liten by rett nord for Praha i Tsjekkia.

«Stakan» var ny i teknisk komité, men hadde god støtte i «kartmannen» Jan Martin Larsen – som også var med på dette møtet i IOF.

- Han hadde vært med i IOF siden 1950-tallet. Og problemstillingen rundt postbeskrivelsene var nesten like gammel.

- De nordiske landene tok initiativet til et internasjonalt forbund i 1958, for å få forankre den «nordiske modellen». På den tiden startet en også med landskamper, deretter arrangerte en det første EM i Norge i 1962.

Og med internasjonale konkurranser på tvers av landegrensene, ble problemstillingen rundt postbeskrivelser aktualisert.

- Det var mange forslag på bordet. En svenske som var veldig ivrig i denne type diskusjoner mente at vi bare skulle bruke karttegnene på en oversiktlig og grei måte, forteller «Stakan», og fortsetter:

- Da skjønte jeg at jeg kunne ha en god mulighet til å få med meg Sverige på mine tanker, om jeg var litt taktisk.

Dermed var det å sette seg ned med penn og papir,

- Jeg tegnet et rutenett, slik vi kjenner det i dag. Og for å få svenskene med på min tankegang, brukte jeg det oppsettet de hadde i sin instruksjonsbok for orientering.

Dette var i 1973.

- Vinteren 1974 – 1975 var det et par møter i teknisk komité, og da etablerte vi blant annet kontakt med Rolf Heinemann i det Øst - tyske forbundet.

Dette ble starten på et livslangt vennskap mellom norske «Stakan» og Heinemann, men også et nytt steg på veien mot IOF standard for postbeskrivelser.

- Han støttet mitt forslag til symboler – som vi kaller det for. Selv om det på sett og vis er et piktogram.

- I tillegg fikk vi med en sveitser – Edgard Bärthold – som hadde trykkeri. Med hans hjelp fikk vi trykket opp et antall eksemplarer av symbolene, og sendte dem til alle medlemslandene i IOF.

Og da var en kommet til det allerede nevnte styremøtet i IOF i 1975.

- Alle styremedlemmene så på symbolene, før en svenske uttrykte sin skepsis i forhold til om «de små barna vil forstå dette?».

Dermed utsatte en beslutningen.

- På andre dag av styremøtet var det satt av tid til å dra på o-løp. Og vi ble kjørt ut til et standard o-løp med fullt klasseoppsett på andre siden av byen.

- Her var det en mor i midten av 20-årene som hadde med seg sin datter på 6 år frem til start. Da mora kom tilbake etter å ha fulgt sin datter, spurte jeg henne hva hun hadde gjort fremme med kartoppslaget.

- Da fortalte hun at datteren ikke kunne lese. Derfor hadde mora laget noen symboler til henne, og denne mora ble også veldig fascinert av de symbolene jeg hadde laget som forslag til IOF.

Det var nok til å overbevise beslutningstakerne.

- Styremedlemmene i IOF skjønte da med en gang hvor bra symbolene kunne fungere, og det ble bestemt at en skulle begynne med standard IOF-symboler for postbeskrivelser.

- Etter forslag fra «Stakan», smiler han, og tillater seg å omtale seg selv i tredjeperson.

Men når det gjelder IOFs postbeskrivelser er han nummer 1, for etter at de ble banket gjennom i 1975 begynte en å praktisere bruken av dette til 1977-sesongen, før det ble obligatorisk i internasjonale konkurranser i 1978.

- Alle var innforstått med dette, og det var ikke noe problem hos løperne.

Og fremdeles er det «Stakans» IOF-symboler for postbeskrivelser som gjelder.

- Jeg synes det er ganske artig. Og det fine er at det ikke er endret nevneverdig.

Liten grunn til å ender et system som fungerer. Verre var det på den tida da en måtte oversette postbeskrivelsene.

- Under en landskamp på 1970-tallet var et bekkemøte på svensk blitt til «på potta» i den finske oversettelsen. Da holdt de finske løperne på å le seg skakke, sier «Stakan» og flirer godt av historien den dag i dag.

Siden den tid er altså feil, unøyaktig oversettelse og latter, byttet med nøyaktige IOF-symboler.

Ingen ler av IOF-symbolene – som fortsatt gjelder 40 år seinere.

Men det er moro for «Stakan» å minnes som postbeskrivelsens far.

- Ja, det er en betegnelse jeg kan leve godt med, smiler han.

 

Og en sier gjerne at dette «revolusjonerte» o-sporten internasjonalt.